Fantasy - et uttrykk for religiøs lengsel?

Kan interessen for fantasy i litteratur, film og dataspill tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid?
Vurdere spørsmålet ut fra følgende påstand:”Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonale verden som tilfredsstillende. Det er et sug etter leveverdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på.” (I.B: Neumann: ”Religion vender tilbake” Kronikk i Dagbladet 20.01.07, Tro og Tanke)

Personlig er jeg ikke enig i denne påstanden. Religion og fantasy trenger ikke nødvendigvis ha noe med hverandre å gjøre. Selv på 1200-tallet fantes det folk som var opptatt av fantasy til tross for at de var religiøse. De som er kristne i dag kan jo også like fantasy. Jeg tror ikke at det å lese fantasy nødvendigvis dekker det religiøse behovet hos folk. Det kan godt være at det gjør det hos noen, men selv mener jeg at religion og fantasy har lite med hverandre og gjøre.
Fantasy har ikke noen forklaring på hvorfor ting er som de er. De er sånn, sånn er det bare. Det er ingen grunn til at vi skal fundere over det overnaturlige i disse bøkene. Religion derimot, er mer som en unnskylding folk bruker for å kunne forklare de uforklarlige tingene i livet og i verden. De tingene folk lurer på, men som de ikke kan finne et direkte svar på.
Jeg leser ikke fantasy fordi jeg har en religiøs lengsel. Jeg tror ikke på noe spesielt, men jeg har heller ikke noe behov for det. Jeg leser fantasy fordi det er en måte for meg å ”rømme” fra virkeligheten på. Innimellom kan det bli litt mye rundt meg, og da kan det være godt å drømme seg bort i en verden hvor alt er lov og alt er mulig. En verden hvor man kan glemme alle bekymringene man sitter inne med. En verden fylt med magi og mystikk. Jeg ser på fantasy-filmer av akkurat den samme grunnen, selv om jeg foretrekker å lese. Da har jeg muligheten til selv å se for meg hvordan de ulike verdenene skal være.